Pappa sier han fortsatt husker første gang han så en appelsin…
Tekst: Ida Frisch
Illustrasjon: Siri Marki
Det var på grønnsaks-sjappa på hjørnet ved Platous gate. Jeg pleide å handle der gjennom første halvdel av tyveårene, diamanten min, kalte han bak kassa meg. Runde, grønne plommer med salt, injera pakket i store gjennomsiktige plastposer, egg på brett, lukten av kjøtt. Jeg var dødsforelsket i en tynn, blond gutt fra Bergen, det endte med at han dumpet meg, men vi rakk å spise overmodne mangoer i senga før det hele tok slutt. Smaken blander seg sammen med håpløsheten.
Jeg var lei meg lenge, diamanten min, sa han bak kassa. Jeg stekte aubergine med salt og olje i stekeovnen, faren min kom på besøk og lagde altfor sterke små lammekjøttboller fra halal-slakteren. På et tidspunkt gikk kjærlighetssorgen over, det ble sesong for mangoer igjen og jeg flytta etter hvert fra Platous gate. Pakket de siste tingene mine i de blå posene fra grønnsaksbutikken, jeg hadde alt for mange av dem, diamanten min.
Senere, i Toftes gate; den persiske kafeen på hjørnet, søt myntete og kaker, den blå stålsykkelen og det kalde regnet hele høsten, falafel og min iver for å lage hummus hjemme. Jeg overtalte meg selv om at jeg likte det, men jeg hadde bare lite penger. Alle de billige halvliterne på baren under brua ved Grønland, vi sang karaoke og stjal et veiskilt, det var klisjéaktig og ekte, dårlig kaffe på Stolen kafé ved Sofienbergparken og skammen over å faktisk like å gå på slakk line.
Frogner, Skillebekk; forsøkene på å få ren hud, vi kjøpte grønne pulverblandinger fra helsekosten i Frognerveien, det var utrolig lytt på alle rommene, vi rulla rispapir rundt tynt kuttede grønnsaker og sa til hverandre at snart blir det bedre. Jeg var forelska igjen og fikk en LP-plate hvor det stod «jeg elsker deg», han i kassa på bruktbutikken sa alltid «ha en elefantastisk dag». Bak kassa stod en elefant i tre, de la ned butikken ikke lenge etterpå.
Gamlebyen, bak ved kirka der, vi kjøpte is fra den gjengen med istralle på hjul, Sandwich Brothers. Jeg husker hun dama med sykkelhjelm som skrek sånn, det var de siste varme sommerdagene og jeg tenkte byen alltid ville fortsette å ramme meg inn, diamanten min, diamanten min, og jeg håper jeg alltid fortsetter å gå meg vill. Jeg håper vi fortsetter å flytte rundt på oss, føle oss hjemme i nye gatenavn, lære oss hva de bak kassa heter, hei på arabisk, takk på eritreisk, takk for maten, takk for sykkelstiene, takk for køene utenfor konserthusene, diamanten min, diamanten min.
Lyst på gode tips til Oslo? Skaff deg Lysløypa 2026!
